Strålebehandling - simulering av

Simulator er et digitalt røntgenapparat som har like bevegelsesmuligheter som strålebehandlingsapparatene (SB).

Simulatoren kan rotere og stilles inn på samme måte som SB, men røntgenstrålingen fra denne kan ikke brukes til terapi (Vi kan altså bare simulere strålebehandling). Pasienter kan bli simulert direkte eller etter en doseplan. Personalet informerer pasientene i forkant av simulering og behandling.

Simulatoren ved Kreftavdelingen

Arbeidsgang
Utgangspunkt: Før vi kan gi strålebehandling til en pasient må vi planlegge. Vi må få avklart hva som skal behandles. Hvor i kroppen det skal gis strålebehandling er med i vurdering for hvor avansert innstillingen blir. En avansert innstilling baseres normalt på CT data (se doseplan). En enklere innstilling (direkte innstilling) kan gjøres uten CT, hvor stråledose beregnes utfra tabeller.

Opplysninger om pasienten finner vi i journalen til pasienten, den er tilgjengelig via datamaskin. Røntgenundersøkelser som pasienten har tatt i forbindelse med sykdomsutredning kan også være til nytte. Diverse røntgenbilder har vi tilgang til gjennom sykehuset sitt datasystem.

Strålerekvisisjonen – hva skal behandles?
Vanligvis har vi en strålerekvisisjon med opplysinger vedrørende pasienten som en kreftlege (onkolog) har fylt ut. Her beskriver onkologen hva som skal bestråles. Onkologen spesifiserer om det er nødvending med en eller om vi kan direkte innstille…

Strålefelt
Det som blir strålefelt, vises i form av et lysfelt på pasientens hud. Vi tusjer streker og tatoverer små prikker på pasientens hud for å kunne finne tilbake til innstillingen når pasienten kommer på SB. Det er derfor viktig at pasienten ligger tilnærmet likt på simulator benken som på benken til SB. Ct rom, simulator rom og behandlingsrom har lyslasere på vegger og i tak som vi bruker til å stille inn pasientene med. Lyslasere er likt plassert rommene, dermed kan vi finne tilbake til innstillingen av pasienten fra rom til rom. Vi må ofte vri og dra litt i pasienten for å få til samme posisjon på innstillingen.

Med fem laserlinjer (to fra hver side og en fra taket) kan man stille inn
pasienten i behandlingsposisjon.

Simulere en doseplan
Ved doseplaner må pasienten komme 2 ganger til innstilling av strålefelt. Ved første gangs fremmøte tas en CT serie. Strålerekvisisjonen beskriver hvor legen vil ha snittbilder fra, og hva slags prosedyre som skal benyttes ved bildeopptak. Og om det skal gis kontrast eller ikke. CT dataene blir bearbeidet og er grunnlaget for planlegging av strålebehandlingen.

Med spesielle dataprogram kan vi beregne hvordan vi kan oppnå høydose til noen områder og lav dose til nærliggende kritiske organer. Vanligvis tar dette en uke før andre gangs frammøte. Ved andregangs frammøte stiller vi inn strålefeltene som er doseplanlagt på pasienten og kontrollerer at simulator røntgenbildene samsvarer med digitalt konstruerte røntgenbilder fra doseplanen. På datamaskinen til simulatoren kan vi legge simulatorbilde over doseplanbilde og se om skjelettstrukturen har akseptabelt samsvar.

Fra kontrollrommet kan den tekniske operasjonen fjernstyres.

Direkte innstilling
En pasient som skal ha behandling mot områder uten kritiske organer, eller med lave stråledoser, kan få direkte innstilte felter. I forbindelse med utredning av pasienten er det vanligvis tatt en del røntgen bilder og andre undersøkelser. En lege (simulatorlegen) er med ved simulering.

Med utgangspunkt i strålerekvisisjon, journal og annen utredning bestemmer lege hvordan vi skal forme strålefelt. Vi merker opp strålefelt med tusj på huden og lager referansemerker i flankene til lyslasere. Pasientene kan vanligvis starte behandling dagen derpå. Vi må bruke litt tid på å kontrollere data og kalkulere stråledoser.

Publisert 05.05.2010 14:07 | Endret 25.06.2010 14:24