I det videre omtales kort gruppen av primære hjernesvulster (gliomer). Disse vokser diffust mot omgivende normalt hjernevev, og lar seg som regel ikke fjerne i sin helhet ved kirurgi. Det kan derfor være behov for tilleggsbehandling.
Pasientene håndteres ofte først av Nevrokirurgisk avdeling, og det utføres som regel operativt inngrep som i prinsippet omfatter så stor del av svulsten som mulig, uten å skade normalt hjenevev for mye. Svulsten kan være lokalisert slik at det kan gjøres et omfattende inngrep, noen ganger kan det kun tas en liten vevsprøve enten ved åpen operasjon eller ved såkalt stereotaktisk biopsi, og noen ganger ved dyptliggende svulster inn mot kritiske strukturer kan det ikke tas biopsi i det hele tatt.
Behandlingen tilpasses på bakgrunn av histologisk diagnose, gradering, og en del variable som sier noe om prognosen. Gliomene deles i grad II (lavgradige), og grad III (anaplastiske) samt grad IV (glioblastoma multiforme).
Strålebehandling: De fleste pasienter med gliomer vil før eller senere i forløpet (se nedenfor) ha behov for og nytte av strålebehandling. Prosedyren for dette er at det lages en doseplan for hvordan behandlingen kan gis. Dette skjer ved at pasienten får laget en hodemaske i et plastmateriale. Denne kan fikseres til behandlingsbordet, slik at man ligger i nøyaktig samme posisjon under hver av behandlingene.
Det gjøres ved Kreftavdelingen en CT (computer-tomografi) undersøkelse og informasjonen fra denne smeltes elektronisk sammen med diagnostiske bilder tatt tidligere. Lege tegner inn det området som skal behandles og følsomme strukturer hvor stråledosen ikke må bli for høy, og doseplanlegger sammen med legen kommer frem til hvordan behandlingen kan gis.
Pasienten får på simulator så stilt inn og billedmessig bekreftet de aktuelle strålefeltene som gir den beste strålefordelingen, og selve behandlingen kan deretter starte.
Ved å dele behandlingen inn i mange enkeltbehandlinger (fraksjoner) gitt 5 dager ukentlig, får man en størst mulig forskjell mellom svulstvevet vi ønsker å drepe og det normalvevet vi ønsker ikke skal bli skadet av behandlingen.
Det vises for øvrig til generelle kapitler om strålebehandling.
Grad II svulstene utvikler seg ofte langsomt (over år) og hos yngre pasienter < 50 år er man ofte tilbakeholden med stråling til restsvulsten etter kirurgi viser tegn til vekst. Hos pasienter eldre enn 50 år vil man ofte velge strålebehandling uten å avvente etter operasjonen, da det erfaringsmessig sees tilbakefall noe tidligere enn hos yngre. Strålingen starter da oftest 3-6 uker etter det operative inngrep, og det er vanlig å gi til sammen 30 behandlinger over en 6-ukers periode ( man-fre, fri i helgene). Avhengig av type kan det være aktuelt med cellegift samtidig med stråling.
Grad III svulstene (anaplastiske) behandles med stråling etter det operative inngrep. Pasienter med grad II og grad III svulster med komponenter av oliodendrogliom i svulsten vil som regel få kjemoterapi (cellegift) i tilslutning til strålebehandlingen.
Grad IV svulstene (glioblastom) er en aggressiv kreftform som vil være livsbegrensende for de aller fleste pasientene, men behandlingen er mye endret de siste årene, med tilhørende bedre resultater idet stadig flere lever med sykdommen lengre (over år). Vanligvis får pasienter yngre enn 70 år stråling etter det kirurgiske inngrep, og da over 6 uker (30 behandlinger), med samtidig cellegift i tablettform (Temodal). Etter stråling med samtidig daglig Temodal-behandling, startes det ofte opp med Temodal igjen som 5-dagers kurer med 4 ukers mellomrom (etter 4 ukers pause etter avsluttet stråling). Etter slik behandling over til sammen cirka 8 måneder observeres pasientene så med MR av hjernen og kontroll hver 3 måneder.
Hos eldre pasienter, og dersom det klart svekket funksjon, forsøker en å begrense strålebehandlingsperioden med høyere stråledose hver dag og behandling over en 3 ukers periode. Hos pasienter som har et betydelig svekket funksjonsnivå med mye symptomer, kan det være at strålebehandlingen ikke kan gjennomføres, og det må da tas sikte på best mulig pleie, lindring og omsorg, uten at en forsøker å gi onkologisk behandling.
Ved tilbakefall diskuteres pasientene påny med nevrokirurgisk avdeling for vurdering av evt nytt kirurgisk inngrep, stråleknivbehandling eller cellegiftbehandling. En sjelden gang kan også ny ekstern strålebehandling være aktuelt. Før oppstart av strålebehandling og cellegift vil pasientene få nøye informasjon av lege og stråleterapeut.
Hjernesvulster hos barn: Selv om kreft er sjelden hos barn, er hjernesvulster relativt sett hyppigere hos barn enn hos voksne og er omtrent like hyppig som blodkreft, nemlig ca. 30 prosent av krefttilfellene. Da krefttilfellene hos barn bare er omtrent 1% av de totale krefttilfellene, er det likevel få tilfeller.
Mange av hjernesvulstene hos barn er også sjeldent forekommende og et nasjonalt og internasjonalt samarbeid om kunnskapsutvikling og behandling etter felles protokoller er derfor avgjørende for å få fremgang i behandlingen.
I Norge er det et utstrakt samarbeid med tilknytning til Kompetansesenteret for solide svulster hos barn ved Oslo Universitetssykehus, hvor regionsykehusene har et faglig nettverk og at tverrfaglig samarbeid som involverer særlig barneonkologer, onkologer, nevrokirurger, nevroradiologer og nevropatologer.
De fleste barna behandles etter felles nordiske eller internasjonale protokoller, ofte med kirurgi etterfulgt av cellegift og strålebehandling. Disse protokollene er svært ulike og avhengig av den aktuelle typen hjernesvulst.
Hos barn er det særlig viktig å ha god teknisk kvalitet på den gitte behandling, fordi behandlingsresultatene er gjennomgående gode og pasientene kan se frem til langtidsoverlevelse med de følgetilstander sykdommen og behandlingen har påført dem. Et sentralnervesystem i vekst kan være særlig følsomt for behandlingen, særlig strålebehandlingen.