Behandling med radioaktivitet 

Når målet er å gi terapeutisk effekt med radioaktivitet, trengs det vesentlig større mengder enn for å gjøre diagnostiske nukleærmedisinske undersøkelser. Under behandling med radioaktivt jod (131-I), er det nødvendig å isolere pasientene på en sengepost de første dagene. Vanligvis blir pasienten på sykehuset over en helg slik at mesteparten av radioaktiviteten har blitt skilt ut før de reiser hjem. Vi undersøker restaktiviteten i pasientene før de får komme ut av isolatet. Rom som er godkjent for isolering av disse pasientene ligger oftest i et hjørne av bygningen.

Jodbehandlingen er spesiell på den måten at vesentlige deler av strålingen har nok gjennomslagskraft til å komme ut av pasienten. Den terapeutiske effekten kommer fra beta-stråling, som har kort (noen millimeter) rekkevidde i vev. Beta-stålingen rekker ikke ut til personer rundt pasienten. Strålingen som trenger ut av kroppen er av en annen type, gamma-stråling med middels høy energi. Gamma-strålingen bidrar lite til terapi på grunn av lang rekkevidde.

Grunnen til at vi bruker radioaktivt jod, selv om vi må bruke ressurser på isolasjon, er at kreft i thyriodea gjerne tar opp jod. Slik får vi en opphopning av radioaktivitet i svulsten, og høyest stråledose der.

Et eksempel på en (fra et strålevernsynspunkt) bedre egnet isotop til terapi er radioaktivt strontium (89-Sr). Strontium har liknende kjemiske egenskaper som kalsium, og vil derfor tas opp spesifikt i noen svulster som går ut fra bein. Radioaktivt strontium sender bare ut beta-stråling som setter av energien på 5-7 millimeter. Strålingen trenger ikke ut av pasienten i særlig grad, og det blir enklere å lage rutiner som sikrer godt strålevern.

En annen beta-stråler, yttrium (90-Y), brukes til injeksjon i svulster av craniopharyngiom. Disse svulstene ligger i hjernen ved synsnervekrysningen og danner ofte cyster. I en stereotaktisk prosedyre er det mulig å sette en nål inn i cysten og bytte ut cystevæsken med en saltvannsløsning med radioaktivt yttrium. Strålingen fra yttrium setter av dosen på 7-10 millimeter, så denne behandlingen gir høy stråledose til cysteveggen og liten dose til hjernen og nerver i nærheten. Strålingen kan ikke trenge ut av kroppen, så pasientene behøver ikke ta noen forholdsregler etter injeksjonen.

Radioaktivitet er en nyttig behandlingsmetode for spesielle tilstander, men kan være problematisk når det gjelder stråling til omgivelsene. Bak hver prosedyre ligger det en vurdering av hvordan vi skal sikre et godt strålevern.